GLEMT KRIGSTID
«Anna, Anna, Anna!» Stemmen ljomet gjennom den småvokste bjørkeskogen og krattet vi var omgitt av oppe i utkanten av Stormyra, en knapp kilometer fra bygda. Det var far sin stemme et stykke unna. Jeg hørte godt at stemmen både var redd og engstelig, men også forventningsfull. Den hadde håp i seg. Håp om at vi hadde overlevd den infernalske hendelsen denne solblanke søndagsformiddagen.